Disse sidene er sponset av NetPartner AS, Åndalsnes

Skitur til Breitind, Trollstigen, 26.05.02 (8 deltagere)

Trollstigen var nettopp åpnet, og det passet godt med en avsluttende skitur her oppe når de siste rester av vinteren skulle utnyttes. Ikke så mange frammøtte, men været var absolutt det aller beste. Etter en rask biltur opp de kjente svingene, parkerte vi ved "kioskbrua". Snøen hadde trukket seg så langt oppover at det ville bli litt fottur først med bæring av ski.

Nesten helt opp den bratte bakken før Stigbotnen tok vi på ski m/ feller. Men herfra skulle vi greie å gå på snø hele vegen. Vi la løypa øst for vatnene i Stigbotnen. De var faktisk begynt å gå opp i inn- og utløpene og hadde blå flekker på isen. Føret var fast og fint her inne i skyggen av Stigbotnhornet. Vi tok ikke sommertraseen opp ura, der var det bratt og nesten ikke sammenhengende snøfelt. I stedet gikk vi flatt innover Stigbotnen for å runde ryggen helt inne. Der var det rimelig stigning og garantert mye snø. Før vi begynte på den øvre delen av dalen, tok vi den første matpausen.

I det fjerne kunne vi se at det begynte å yre med folk på veg opp til Finnan og Alnestind. Det var et følge fra Ålesund og Sunnmøre Turistforening som visstnok hadde fellestur der. Ja, de så ut til å få en like fin tur som oss. Det var mye skyer, men av en eller annen grunn var det sol hele tida der vi gikk. Snart var vi oppe på flata innover mot Frokostplassen og Stabbeskaret. Den mektige utsikten mot Trolltindene åpenbarte seg i all sin velde.

Vi skrådde opp sida på Breitind i retning Søndre Trolltind. Vel opp på kanten mot Romsdalen tok vi en velfortjent mat- og hvilepause. Det var mange kjente og kjære fjell "i syningom". Nå var det ikke langt igjen til toppen. Men først måtte vi forsere den bratte fonna som ligger på nordvestsida av toppen. Det ble å kante seg på skrå oppover med en baut andre vegen. Det var såvidt hardt og bratt at vi valgte å gå den urete ryggen de siste metrene opp mot det snødekte topp-platået. Det er en ganske stor skrånende flate som må passeres før en når hammeren som utgjør selve toppen (1797 moh).

Der slo vi oss ned, vel fornøyde etter å ha nådd målet. Der fikk vi selskap av tre sprekinger fra Hovdenakken som hadde ligget i hælene på oss det siste stykket. Det ble mat, drikke, fotografering og mye fjellprat en god stund, mens vi beundret utsikten i alle himmelretninger, spesielt østover og vestover. Vi hadde slett ikke travelt, men til slutt måtte vi tenke på nedturen. Det mest spennende var hvordan vi skulle komme ned brattfonna i nordvest. Det ble skråkjøring med skrensende ski og noen forsiktige svinger. Enkelte sauset på med telemarksvinger det siste stykket.

Nedenfor ble det bare skråkjøring fram mot kanten mot Stigbotnen for å utnytte fallet i en sammenhengende glietappe. Så kunne vi svinge litt igjen nedover baksida av ryggen mot Stigbotnen. Noen rykket fra nedover den flate del av botnen, men nedenfor brattbakken var det samling "i bånn". En siste solingspause i ettermiddagssola før vi ruslet tilbake til bilene.

De som var med: Terje Vold, Kåre Vold, Edvard Søvik, Berit Øren Holo, Harald Bakke, Yvonne Rekdal, Odd Tokle Sæbø og Arild Haugen.