Skitur Døntind 29.04.01 (11 deltagere)
Til orientering for den som ikke er kjent: Døntind (eller Døntetind som den også kalles) er det markerte "nebbet" som synes så godt når en kommer kjørende fra Bjorli og skal nedover Romsdalen.
Vi hadde valgt å avertere denne turen søndagen før 1.mai da værmeldingen var bedre. Men var den god nok.....? Det var i alle fall overskyet og litt tvilsomt, men vi la kjekt iveg oppover Romsdalen. Etter litt leting etter gode parkeringsplasser endte vi opp på lunneplassen ved enden av Slettavegen. Derfra var det å ta beina fatt. Det var bart langs skogsvegen langt opp i lia, men omsider nådde vi så høyt at det var sammenhengende snødekke og vi kunne ta de fellepålagte skiene i bruk. Føret var fast ennå langs vegen som var komprimert med ski- og scooterspor, men mange varmegrader ga beskjed om at føret ikke kunne garanteres utover dagen.
Da vi kom opp på flatene mot Vermedalssetrene, så vi inn mot Døntind som dessverre hadde skjult toppen i en skybanke, men nærliggende topper som Salhøa og Svarttind var synlige, så vi kunne håpe på at det lettet. Ved den siste hytta tok vi den første matpausen. Deretter la vi ruta i jevn stigning på skrå oppover lia på siden av Vetlfjellet/Sæterhøa for å komme opp i enden på Tverråbotn, en sidedal til Vermedalen. Føret var fast og vi satte nesten ikke spor. Toppen lå fortsatt innhyllet i skyer.......
Vi samlet oss til ny matpause i le av noen skavler (ja, det hadde begynt med en litt sur vindtrekk). Deretter satte vi inn et støt mot de siste bratte stigningene. Det ble etter hvert nokså klart at vi ville miste utsikten etter hvert, men vi håpet at det ville være mulig å se konturer og oppstikkende steiner i kontrast mot alt det hvite slik at vi kunne nå toppen på en trygg måte. Vi var vel vitende om at det var stup og skavler på østsiden. Men nei, etter hvert kom den kjente "whiteout"-en, og vi parkerte mens vi diskuterte hva vi skulle gjøre. Et gløtt viste noen steiner lengre framme, og vi avanserte et stykke igjen. Tre skygger kom flaksende ut av den gråhvite ulla. Det viste seg å være Arnstein Digernes, Bjørn Brekken og Kjell Ivar Remmem som hadde gått fra Trollstigen via Alnesdalen og over toppen. De hadde også hatt problemer med å finne ned mot Vermedalen og anbefalte ikke å fortsette. Så da så.........
Nedrennet var ikke helt problemfritt. På grunn av den dårlige sikten til å begynne med var det faktisk ikke lett å kjenne om en var i bevegelse eller stod stille! En ekkel skorpe var det på snøen også, så det ble en del knall og fall. Vi samlet oss til en siste felles pause under en berghammer der vi koste oss med de siste restene i matpakken. Så gjenstod siste etappe ned langs lia i omtrent samme spor som da vi gikk opp. Men nå var det slutt på det faste føret! Kom du ut av det faste sporet, så var det overhengende fare for stupdykk. Vegen ned lia der vi måtte bære sprikende ski og staver føltes uendelig mye lenger enn da vi gikk opp. Uansett hadde det vært en trivelig tur med en humørfylt gjeng!
De som var med: Agnes og Guttorm Sylte, Eirik Gjerdset, Bjarte Friisvold, Jorunn og Torgeir Næss, Mona Brude Wærås, Hildegard Digernes, Perry Kavli, Terje Vold og Arild Haugen.