Disse sidene er sponset av NetPartner AS, Åndalsnes

Finnanbreen og Finnan 08.09.02 (9 deltagere).

Vi hadde valgt å framskynde denne turen i forhold til det som stod i det opprinnelige turprogrammet fordi Trollstigen skulle stenge 16.09. Til tross for flott vær var det bare 8 oppmøtte deltagere (den 9. kom til på Trollstigen). Det som verre var, ingen damer! Når vi kom opp på Trollstigen, så viste det seg at det strømmet til med folk og biler fra Stranda Turlag, men de skulle ikke med oss. Neida, de skulle på Bispen (og enkelte på Kongen også viste det seg senere).

Vi fikk i alle fall sikret oss parkeringsplasser i sterk konkurranse med sunnmøringene, og så la vi i veg oppover langs elva som kommer ned fra Søndre Finnanbre, hovedmålet for turen. Vi fulgte i hovedsak den markerte grusryggen nærmest elva. Det var en smådryg oppstigning, men omsider nådde vi brekanten som hadde trukket seg en god del tilbake i år. Det var som forventet en nokså blåispreget bre som møtte oss, ingen skumle snøfelt var å se. Vi besluttet derfor å gå uten tau til å begynne med, men med stegjern/brodder og økser. At det var blåis, var en sannhet med modifikasjoner, det var såpass mye grus og sand på isen at den heller kunne kalles gråis.

Den nedre delen var flat og nesten sprekkefri, vi måtte søke mot kantene for å finne noen spennende sprekker å kikke nedi. Når vi kom bort i problemer med mye tverrgående sprekker, så var det bare å søke inn mot midten, så ble breen lettgått igjen. Slik krysset vi oss oppover. Det var varmt, og det rant mye smeltevann i små bekker oppå isen. Men en kjølende bris svalnet svette kropper. Det var tankevekkende å se store sprekker der det er vanlig å legge skiløypa om våren. Ved store snøfall uten vind så fylles nok sprekkene ganske godt, men blåser det under snøfallet, så vil det danne seg tynnere snøbruer over sprekkene. Så det er all grunn til å være forsiktig på denne breen. Men nå var alle sprekkene synlige, så med brodder på beina gikk vi like trygt på blåisen som på fast fjell.

Over den siste kulen fikk vi et overblikk over det øvre flate området. Det var litt mer snødekt, men det var gammel fast snø som holdt på å omdannes til blåis, så vi fortsatte uten tau. Det gikk raskere på den måten. Vi tok sikte på å komme inn på fjellet like under et skar på østryggen mot hovedtoppen av Finnan. Her ble det litt mer spennende. Sprekkene var større, og det var markerte snøbruer som vi holdt oss unna. Til slutt måtte vi over en smalere sprekk med snøbru, men den var ikke penetrerbar med isøks, så der smatt vi over. Det neste spennende spørsmålet var om det var noen gleppe der breen møter fjellet, men vi var heldige og traff på et punkt der det bare var å spasere av breen. Vi parkerte der på noen bratte sva og tok oss en skikkelig matpause. Det sildret litt vann på svaene, så vi fikk etterfylt vannflaskene.

Etterpå kløv vi opp svaene og kom opp i baksiden av skaret. Herfra var det greit langs ur og mellom blokker til topps. Hallgeir tok seg en liten avstikker på isen ved siden av ryggen. Vi kom opp like ved hovedtoppen. Her var det varmt og nesten stille i solskinnet, så vi kunne lette på antrekket. Utsikten var vid, og vi kunne observere folk på både Bispen og andre steder. Nede på breen kunne vi se et par stykker som kom etter oss. Etter en kort pause la vi i veg nordover langs toppryggen for å besøke den andre Finnantoppen. Men dessverre, skaret foran toppen lå helt snøfritt så det var vanskeligere enn vanlig å komme seg over. Vi måtte evt. ha brukt tau på begge sider, og det gadd vi ikke. Noen av oss hadde vært der før, og da så.......

Så var det å begynne på returen. Vi valgte å gå den vegen en vanligvis kommer opp på ski om vinteren, og det medførte mye urvassing. Vi tok ikke ned på breen, men gikk opp på hammeren der en vanligvis lettest kommer ned i Finnanlia. Nedenfor tok vi en ny lang pause og fortærte de siste matrestene. Så krysset vi nedover hamrene mot enden av breen der vi hadde startet og fulgte grusryggene ned.

De som var med: Hallgeir og Eirik Gjerdset, Edvard Søvik, Terje Vold, Bjarte Friisvold, Morten Eilevmo, Arild Haugen, Perry Kavli og Nils Harald Nikolaisen.