Hurrungen 12.08.01 (7 deltagere)

Det var atter en gang en grå og regntung dag hvor en med blandede følelser stilte på Kavlihjørnet. Vi stilte 4 bare stykker der, men plukket opp en til i Isfjorden. (Senere kom det etter to til). Vi kjørte opp bakkene i Venjedalen og parkerte ikke langt fra skiltet som viser starten på stien opp til Hurrungvatnet. Og underet skjedde, ikke før var vi ute av bilene, sluttet det å regne. Senere kom det enkelte solgløtt også. Sikten var i alle fall god.

Ettersom stien i begynnelsen gikk gjennom våt krattskog, tok vi likevel på oss full hyre. Den kraftige stien var god å ha oppover bratta, men snart ble den litt utydelig og vi kom av litt. Men alle stiene gikk i samme retning, og snart var vi oppe ved Hurrungvatnet hvor vi tok en liten matpause. (Vi kan rydde enhver tvil til side for den som lurer på om det er fisk i vatnet, ringer og ryggfinnespor avslørte et yrende liv).

Så var det et parti med bratt bakke igjen, før det flatet noe ut før den siste stigningen. Da vi rettet ryggene og pustet ut, så vi to etternølere nede ved vatnet. Det var Bjørg og Vigdis som omsider hadde funnet ut at været var godt nok til å gå tur i. Vi drøyde litt, så de rakk å innhente oss.

Hurrungen har tre topper, og vi bestemte oss for å ta alle tre. Den sydligste ligger på 1257 moh. Den gir glimrende utsyn mot baksiden av Venjetindene og Kvandalstind samt godt overblikk over Kvandalen. Middagsfjellet og Bjørnebotnhøgda lot seg også studere. Vi fortsatte nordover langs kanten mot Kvandalen (bare for å gjøre det litt spennende) og kom etter hvert opp på hovedtoppen på 1276 moh. Der var det varde med bok, og vi slappet av med en lengre pause. Enkelte av oss strevde med fotografering, det var ikke lett å få plass til hele gruppa pluss Venjetind innafor søkeren. I øst fikk vi et godt utsyn mot øvre deler av Erstaddalen og Tverrberget.

Vi avsluttet med å følge kanten videre ned mot nordtoppen på 1168 moh. Den ser så rund og uspennende ut nede fra bygda, men østsida byr på en rekke spennende utsiktsplasser på stupkanten mot Kvandalen. Vi fant bl.a. en mellomtopp med ganske mye luft. Vi stoplet oss så ned en heller ubekvem, bratt og urete skråning til vi nådde stiene nedenfor Hurrungvatnet igjen.

Hovedtoppen på Hurrungen lar seg lett nå som en kveldstur, men legger en an på å gå den sløyfa vi gikk, så greier en nok å bruke opp 5-6 timer.

De som var med: Edvard Søvik, Terje Vold, Odd Tokle Sæbø, Eivind Raanaa, Arild Haugen, Bjørg Brevik og Vigdis Brevik.