Fjellfestivalen, "Velg en topp"-tur

Referat fra turen til Kvandalstind 15.07.01

Det var travel aktivitet ved Fjellfestivalkontoret denne søndagsmorgenen. Etter en heller grå og regntung festival så langt, hadde skydekket omsider trukket seg opp over toppene og slapp til og med noen solstråler igjennom. Været hadde likevel ikke langt noen særlig demper på oppslutningen til de foregående turene, de var stort sett gjennomført etter planene og med fullt opp av deltagere. På enkelte av de mest skoddedominerte turene kunne en likevel med god rett mumle om at "aldri har så mange vært så høyt og sett så lite".

Mange grupper skulle til fjells også denne dagen med ulike turmål i sikte. Gruppa som skulle til Kvandalstind var stilt i utsikt en krevende tur på 12-14 timer opp Kvandalen og videre opp nordryggen til topps. Retur via den mest vanlige ruta, vestryggen og Olaskardet. Det ble ved oppmøtet gjort klart at lederne etter nærmere vurdering hadde funnet det nødvendig å justere opplegget slik at en skulle gå vestryggen både opp og ned. Dette var helt greit for deltagerne (enkelte var også lettet....). Årsaken var at det rett og slett ville bli for tidkrevende å gå nordryggen med en såvidt stor gruppe (vi ble 11 i alt). Ved å starte i Vengedalen ville vi innvinne høydemeter på bilveg, og vi ville slippe å administrere biler til og fra ulike parkeringsplasser. Det ville nok bli en fin (og krevende) tur uansett.....

Vi myldret ut av bilene i Vengedalen og videre opp Hornura i skarp konkurranse med gruppa som skulle gå normalvegen på Hornet. Vi distanserte dem nokså fort......Etter å ha passert den som vanlig våte hammeren øverst i ura skar vi ut til venstre og inn i botnen under Hornaksla. Etter å ha rundet ryggen opp mot Oliskardet kunne vi skadefro konstatere at gruppa som som skulle på Hornet hadde mistet stien...... De ville nok også få en lang tur denne dagen.......Vi luffet innover langs vatnet, en liten matpause tok vi oss tid til før vi skrådde opp snøfonna som ofte ligger innerst her mot Vengetindsryggen. Vi fulgte ryggen mot Søndre Vengetind oppover for å vinne høyde før vi tok inn på de øvre deler av breen mellom Vengetindsryggen og Kvandalstind. Når vi etter hvert rundet oppover ryggen, kom Kvandalstinden til syne i all sin velde, en litt bortgjemt Nidarosdom i Romsdalsfjella ! De som ikke hadde sett den før fikk umiddelbar stor respekt for hva vi hadde gitt oss ut på.......

Etter å ha gått ut på breen tok vi tauene forskriftsmessig på oss og labbet med to taulag i gåsegang oppover mot noen lovende sprekkepartier i breen. Etter en klar prioritering av hvilke personer som er viktigst i et taulag, hadde Håvard sendt den (antatt) letteste i spissen på første taulag, mens han i ro og mak som toer dirigerte rutevalget. Læreboka sier at føreren ikke bør falle som førstemann ned i en sprekk....... Breen var fort unnagjort, og snart kunne vi ta av oss tauene, legge igjen isøksene og kravle opp på bandet mellom Kvandalstind og Vengetindsryggen. Vi fortsatte langs ryggen østover til vi møtte den hammeren på vestryggen som forutsetter taubruk for å komme videre. Her tok vi en matpause igjen.

Førerne rigget så tau opp hammeren og sikret oss andre etter "heise melsekk"-prinsippet. Vel oppe på hammeren var det å begynne en lang og kronglete vandring med mye artig småklyving videre langs ryggen. Plutselig, etter å ha rundet et hjørne, åpenbarte den kjente pinakkelen Torshammeren seg. Den så uhyggelig ustabil ut, men har altså stått slik i uminnelige tider. En dag vil den imidlertid reise, de nedbrytende krefter er på frammarsj i dette området. Vi gikk forbi i denne omgang, men førerne antydet at det ville bli muligheter for å se nærmere på den på returen. Vi lå bra an tidsmessig, men valgte å fortsette mot hovedmålet, nemlig selve Kvandalstinden. Etter ytterligere småklatring over små rygger og trange renner, tildels med luft under hælene, var det dags for en ny etappe med tausikring.

Igjen var det "heise melsekk"-prinsippet som ble anvendt, men denne gang med to "melsekker" om gangen i hvert tau. Klatringen var ikke vanskelig, men terrenget var bratt og luftig. Oppe på toppen var det dårlig plass, så folk måtte vagle bortover toppeggen i rekke etter hvert. Utsikten var selvsagt formidabel, og skydekket som nå var blitt heldekkende igjen, var så elskverdig å holde seg på et høyere nivå enn de 1744 moh som toppen var på. De store breene øst for Vengetindsryggen gjorde et mektig inntrykk. Det var svært langt ned i Kvandalen, og vi var glade for at vi ikke hadde valgt den oppgangen.

Førerne begynte nokså umiddelbart å rigge til rapell og sende folk ned igjen, Håvard gikk i forvegen ned til Torshammeren for å legge opp et topptau der for å spare tid når kandidatene til denne tindenåla kom ned. Den første rappellen fra toppen av Kvandalstinden er nokså lang (50 m?) og tauet fjæret godt på slutten. Så var det å finne samme ruta tilbake langs ryggen som vi kom opp, de gode bøttehåndtakene var der fortsatt, men det er bestandig vanskeligere å klatre ned enn opp......

Ved foten av Torshammeren var det midlertidig stopp (og matpause), mens Håvard serviceminded sørget for sikring av kandidatene som skulle opp på nåla. Jenny var førstekvinne opp, litt tricky ved det siste opptaket (kandidatene får aldri vite hvor tungt Håvard la seg i den andre enden av tauet). Undertegnede hadde vært der før (for 19 år siden), noe som er udødeliggjort på et kjent postkort. Æren for både bestigningen og bildet må tillegges Fred Husøy. En gruppe ble sendt i forvegen for å tilrettelegge rapellen ned hammeren på vestegga som vi hadde tausikret opp. Nedturen gikk radig nå som vi hadde trent på både klyving og rapell, og snart var vi alle samlet nede på breen igjen.

Vi trasket fort nedover breen i samme spor som vi kom opp, for å holde spenningen ved like, tråkket et par av oss igjennom noen sprekkehull i nedre del. Snart var vi tilbake på ryggen under Søndre igjen, og kunne stople oss ned mot Oliskardet der vi møtte skodda for alvor. Det var kjekt med kort vardeavstand, men likevel kom vi av stien et par ganger. Vel nede i Hornura dukket også Romsdalshornpartiet opp. De hadde altså vært like lenge underveis som oss (ca. 10 timer), og enkelte var nå blitt litt trange i skjæret ......Vi takket hverandre for turen og var vel fornøyd med gjennomføringen.

De som var med: Håvard Gjerset, Jostein Brakstad, Ove Unhjem (førere), Dag Magne Bakken, Jenny Sannes, Tor Sannes, Arild Haugen, Rune Brøste (og så var det tre til som jeg glemt å notere navnet på).

Den som er interessert i hvordan Kvandalstinden og Torshammeren ble besteget om vinteren i gamle dager kan se på denne linken http://www.romsdal.org/kvandalstind-33.htm