Skitur Kvassetinden  06.05.01, 11 deltagere

Igjen en av de sjeldne dagene da en allerede tidlig kunne kunne garantere topp forhold. Kald, klar natt og ikke skyfri, men oppklarnende morgenhimmel lovet det aller beste. Ikke så stort oppmøte ved Kavlihjørnet, men supplerende deltagelse fra Måndalen som møtte på Skare sikret en rimelig stor gruppe som la i veg innover bomvegen til Månvassetra. Det ble, som vanlig på denne årstida, en innledende spasertur med skia på nakken langs en telebløt skogsveg.

Snart kom vi til de første snøflekkene og skia kom på, de fleste med feller. Føret var utmerket med godt hold i snøen, men ville det vare helt til ettermiddagen ? Vi passerte Månvassetra og holdt fram over de slake stigningene til vi krysset høgda foran Månvatnet. Vi valgte bevisst ikke å krysse elvedalen, den var nesten snøbar og det ville blitt litt baskete. Vi tok oss en pause i solveggen på hytta nærmest oset, mens vi kastet tilfredse blikk på Trollvasstinden (som vi hadde vært på toppen av høsten 1999). Det var nå blitt helblå himmel og strålende sol.

Snart var vi på farten igjen, rundet osen på det is- og snødekkede Månvatnet og begynte kryssingen opp lia i retning Kvassetindvatnet. Føret gikk gradvis over til tørt nysnøføre, men fortsatt fast i bunnen. Litt oppi høyden tok vi en ny pause med fotografering og spising. Utsikten begynte å åpenbare seg. I sørvest sto de bratte veggene til Sandfjellet og Geitemjølktinden med bratte brebotner under. Her ble vi også innhentet av Sverre Vold som fulgte oss resten av turen. Skråningen langs Litlebua med overgang over ryggen til den store brebotnen under tinden er en av de flotteste partiene på hele turen. Dette stedet har gitt grunnlag for mange fine fotografier !

Vi tok en liten pustepause ved den store steinen i skaret, men vi drøyet ikke lenge før vi gav oss i kast med den ikke lange, men likevel kraftsugende, stigningen opp breen som på denne tida er snøhel og sprekkefri (tilsynelatende). Sola bakte godt her inne i botnen, det ble varmt til gangs. Da vi kom over kanten, ble det litt diskusjon om vi skulle gå først til Sandfjellet og så ta Kvassetinden etterpå. Det ble imidlertid stemning for å ta hovedmålet først, det lå jo nærmest. Med litt kryssing mellom steinene langs ryggen kunne vi bruke skia helt opp. Snart vaglet vi oss på den nokså begrensete plassen på toppen og begynte nokså umiddelbart med fotografering og romstering med matpakker. Utsikten er svært vid fra denne tinden selv om den har en relativt beskjeden høyde (1376 moh). Årsaken til dette ligger nok i den framskutte posisjonen mellom de litt større naboene. Vi koste oss med å peke ut fjell og ruter vi hadde gått tidligere.

Vi latet oss en stund, men etter hvert begynte vi å tenke på å erobre Sandfjellet også. Det gjaldt å få full valuta på en slik fin dag ! Det var et lite nedrenn før Sandfjellet så vi mistet litt høyde, men likevel var det bare ca. 170 m stigning. Med noen små pustepauser var vi snart oppe på Sandfjellet (1471 moh). Det var betydelig mere snø her med skavler. Den relativt store toppvarden stengte adkomst og litt utsikt nordover ryggen, men ellers var det perfekt ! Kjente fjell som Lauparen dominerte synsfeltet i vest, langt fjernere ante vi topper på Sunnmøre som Slogen og Kolåstind. Vide daler åpenbarte seg, foruten Tresfjorden kunne vi se nedover til Pjusken og Kvitlen.

Så kom rosinen i pølsa, og det var nedrennet. Selv om det var langt på dag, og sola skinte, så var føret fortsatt fast, men med et lite pløyelag på toppen. Helt optimalt for telemark ! Vel nede fra Sandfjellet, så var det bare å holde høyden flatt bort mot kanten av Kvassetindbreen og slippe seg utfor på nytt. Som vanlig sørget variasjonen i kjøreteknikker for mange forskjellige spor ! Vi samlet oss en stund i skaret over Kvassetindvatnet, på en måte følte vi oss uvillige til å avslutte oppholdet i disse flotte omgivelsene allerede nå. Men fortsatt var det mye av nedrennet igjen som det gjaldt å nyte. Den aller siste delen før Månvatnet varslet om at det gode føret ikke ville vare stort lenger. Snart satt vi igjen i solveggen og fortærte de siste rester av mat og drikke, mens vi rekapitulerte den fine dagen.

Det var et lite ork å gå over den lille høgda bak hytta, men snart kunne vi slappe av i behagelig unnarenn nedover mot Månvassetra. Ops, der begynte skia omsider å bryte igjennom, full skjerping var påkrevet før en var nede på setervegen igjen og motstrebende måtte innse at skituren var slutt. Dette var en av de fineste skiturene våre i år, turene til Måsvassbu og Storhø var også fine, men denne turen tar foreløbig 1.premie på grunn av flott og variert trase.

De som var med: Eivind Raanaa, Bjørg Brevik, Yvonne Rekdal, Dag Magnar Bakken, Toril og Lars Wenaas, May Skjelbostad, Randi Valde, Terje Vold, Arild Haugen, Sverre Vold.