Skitur til Måsvassbu, 18.03.01 (13 deltagere)

Det var med store forventninger om en toppdag vi stilte på Kavlihjørnet denne søndagen. Det hadde vært sammenhengende godvær i et par dager etter litt påfyll av nysnø i høyden. Det var derfor litt skuffende med frammøte på bare 9 personer. Det var vel for tidlig og for kaldt (-10 grader) for den gemene hop. Men vi antok at det ville stille noen i Skorgedalen også. Og det stemte. Med ytterligere 4 personer som møtte på parkeingsplassen var vi i alt 13 som la iveg langs det maskintråkkede sporet innover Ljøsådalen. Det var kaldt i skyggen av Strandafjellet, men gjenskinnet av den solbestrålte lia på den andre sida var så sterkt at de fleste beholdt solbrillene på. Vi knirket friskt iveg, noen med feller og andre med litt bakglatte ski, men etter noen stopp for justering av smurningen kom vi stort sett samlet fram til Ingridsetra. Her traff vi ekteparet Siem som slo følge med oss etter at vi hadde hatt en liten foringspause.

Fra Ingridsetra var det ikke maskinspor, men det var ikke noe minus. Hardt underlag med 10 cm nysnø var "berre lækkert". Kryssing av en bekkedal med skavlkant medførte dagens første mannefall, de fleste tok en omveg i slakere lende. Ikke langt fra Ljøsåvatnet krysset vi et kraftig dyrespor som førte til en del spekulasjoner. Vi landet på den konklusjonen at det måtte være en jerv. På høyde med osen la vi sporet i en bue opp i lia for om mulig å vinne høyde gradvis uten bruk av feller. Men snart ble det såvidt bratt og hardt at de måtte på. I et slakere parti halvveis opp mot Knollskaret var det en vindhule der vi satte oss ned og hadde en skikkelig matrast. Det var så godt som vindstille og sola varmet godt til tross for den kalde lufta. Her ble vi innhentet av Agnes Sylte, Bea og Odd Steinar Vangen. Flere skiløpere kunne ses lengre nede i dalen. Fjellpanoramaet i horisonten ble beundret, fjellekspertisen hadde ikke problemer med å navnsette alle toppene.

Men vi måtte videre.....I vissheten om at det ville bli lenge til neste motbakke forserte vi friskt den siste stigningen opp mot selve Knollskardet. Her ble det en liten folkesammenstimling en stund, da Perry Kavli nådde oss igjen var vi i alt 19 personer. Her var det litt avskalling også ettersom enkelte hadde andre planer for resten av dagen. Men i alt 16 personer tok turen nedover mot Måsvassbu. I Knollskardet er det viktig å holde godt til høyre før en starter nedfarten, det er en faktisk en fordel å gå litt opp på siden mot Loftskardtind før en bikker seg over kanten. Viktig å være klar over dette hvis en skal over i dårlig vær.

Nedkjøringen ned dalen ble ikke så morsom som enkelte ventet, vindskorpe på snøen og oppstikkende steiner medførte noen bråstopper. Vel nede i dalen fløt vi lett avgårde på silkeføret før vi endte nede på Måsvatnet. Måsvassbu ble det lagt opp til en skikkelig kosestund.  Hytta var ikke åpen, men det var ålreit å slange seg på trammen og ta solbad, mens vi gjorde innhogg i medbrakt mat og drikke. Her satt det allerede et par skiløpere og koste seg, og litt etter oss kom også Lars Even Østigård. Hytta bar preg av godt vedlikehold, og rikelig med ved var kjørt fram. Der blir det nok koselig i påska ! 

Men klokka og sola gikk sin gang, vi måtte bryte opp for å gjennomføre siste etappe. Botnen bak Blåtindene var mørk og skyggefull, og vi merket kuldegradene godt. Men vi så at sola skinte oppe ved Såtevatnet og gledet oss til å møte den igjen. Vi observerte med en viss misunnelse to skiløpere og en hund svisjende nedover Nebba i retning Skrokkensetra. I stigningen opp mot Såtskardet møtte vi en rekke andre skiløpere som skulle i motsatt retning. Passasjen gjennom Såtskardet på denne tiden av dagen med ettermiddagssola midt imot er etter min mening høydepunktet på denne turen. Framme på kanten mot Ljøsådalen kunne vi beundre utsikten gjennom Brevikskardet mot Trolltindene. Det var etter hvert blitt en god strekk i feltet, men det stresset ingen, vi kunne avslutte i individuelt tempo, ingenting hastet på en så fin dag. Vi skråkjørte ned lia før vi på høyde med Norvikstølen kom inn på maskinløypa igjen. Vel nede på parkeringsplassen kunne vi takke hverandre for turen, årets fineste så langt.

Vi brukte ca. 7 timer på rundturen, alle pauser medregnet. Normalt må en regne vel 8 timer, men vi hadde spesielt gode føreforhold. Dette er en relativt lang skitur, ca. 25 km med største høydeforskjell på vel 600 m. Det kan anbefales å starte turen med å ta skitrekket opp på Strandafjellet, da vinner en høyde og slipper skyggen i Ljøsådalen.

De som var med fra starten: Terje Vold, Bjørg Brevik, Eivind Raanaa, Yvonne Rekdal, Inger Ellingsberg, Arild Haugen, Dag Magne Bakken, Jorunn og Torgeir Næss, Erling og Elsa Krohn, Odd Ivar Røhmesmo og Eirik Gjerdset. Og så var de andre vi traff, som er nevnt over..........