Kveldstur til Oliskardet 25.06.02, 15 deltagere

Det var overraskende stort oppmøte til tross for nokså ustadig vær med sporadiske regnbyger. Kanskje lå forklaringen i at turen var annonsert som "lett", og at de fleste ikke hadde vært der før. Nok om det, vi pakket oss inn i bilene og dro til Venjedalen. Ved parkeringsplassen var det nok flere som fikk kalde føtter når de så løypa vi skulle gå, men alle ble med videre.

Ved Hornvatnet fikk vi se store grus- og ishauger, og platået rundt steinhytta var også grusbelagt. Det hadde nok gått ett eller flere store ras i vinter, et av de første måtte ha styrtet med stor kraft ned i vatnet som så ut som et bombekrater. Sannsynligvis hadde det vært svak is, i alle fall hadde vatnet og botngrusen blitt kastet opp og ut over platået. Det måtte ha vært en imponerende demonstrasjon av naturkrefter!

Vi labbet opp ura i moderat tempo, stien så ikke ut til å ha blitt nevneverdig skadet av snørasene. Snart var vi oppe ved hammeren hvor det måtte klyves litt, heller ikke her var det noen som rygget, selv om enkelte uttrykte bekymring for returen. Stien videre opp var grei, men vi valgte ikke den nederste traversen over til botnen, da svaene så litt glatte ut etter regnskurene. Vi gikk over litt høyere, og selv der var det litt utsatt. Vel inne i botnen fikk vi en skikkelig regnskur over oss. Et par stykker som ikke hadde med regnjakker, fikk velvilligst utdelt et par søppelsekker som turlederen hadde tatt med. Stilig antrekk! To personer valgte å parkere her, mens vi andre gikk videre.

I den siste oppstigningen avtok regnskura, men så ble vi møtt av litt sur vind når stien flatet ut. Vi gikk innover til den store steinen med "steinsalongen", men der var det ikke plass til alle, så vi fant oss et lite amfi på baksida med glimrende utsikt utover mot Åndalsnes. Der klumpet vi oss sammen for å fortære nistematen. Personer med store kaffetermoser og sjokolade ble svært populære!

Vi satt imidlertid ikke lenge før vi begynte på returen. Den litt sure vinden tvang oss til å gå for å holde varmen. Og så hadde vi litt otte for de som satt og ventet lengre nede. Men de skulle vi ikke bekymre oss for, for de hadde begynt på returen på egen hånd og klarte seg bra så det ut til. Traversen over fra botnen la vi nå etter den høyeste stien der det ikke var sva, og det gikk greit. Med litt forsiktighet nedover hamrene kom vi oss velberget ned i ura. All småsteinen i stien virket som kulelager, og det var fort gjort å gå på rumpa.

Vel nede ble vi enige om å justere turbeskrivelsen til "kort, men bratt".

De som var med: Bjørg Brevik, Eivind Raanaa, Solfrid Bådal, Jorun og Torgeir Ness, Inger Ellingsberg, Ruth Nygård, Ingrid Roell, Randi Roald, Mona Aalstad, Marit Bergheim, Mona Brude, Edvard Søvik, Bjørn Johansen og Arild Haugen.