Disse sidene er sponset av NetPartner AS, Åndalsnes

Såta 21.10.01 (10 deltagere)

Årets siste turlagstur gikk opp på Såta (1131m) i Ljøsadalen.  En fantastisk flott senhøstdag, med sol på blå himmel.

Vi kjørte inn til Brevik i Isfjorden, for å starte den ” litt tunge” oppstigningen til Breviksætra.  Litt kald høstlig luft ved start (sola var ikke kommet her ennå), men vi hadde ikke gått så veldig lenge før diverse plagg  måtte av og puttes i sekken.  Vi sleit oss oppover lia, og etter ca. 1 times slit, var vi oppe.  Tok oss en velfortjent pause her ved en av hyttene.  Flott utsikt ned til fjorden, Åndalsnes og mange av de kjente fjelltoppene i Isfjorden og oppover Romsdalen.

Det var fortsatt lang vei før vi kunne begynne på oppstigningen til Såta, så her var det bare å henge sekkene på ryggen og gå på med krum hals.  Stien fortsatte langsmed det idylliske  Brevikvatnet, flere av turdeltagerne tok en liten avstikker for å se på et flyvrak fra 2. verdenskrig som fortsatt ligger ved vatnet.  Fra Brevikvatnet hadde vi  Strandafjellet på venstre side,  Snortungen på høyre side, på motsatt side av Ljøsadalen  låg Smørbottfjellet og Gravfjellet, flotte turområder både sommer og vinter.  Først da stien  begynte å runde innover til Ljøsadalen  begynte vi å se Såta, som ligger der som en, ja nettopp, en såte midt i mellom 2 daler.  Innover til Ingridsætra var det skyggefullt, sola hadde ikke kommet her ennå, så stien var litt isete, men dette var ikke noe problem for vante turfolk.  En liten pause ved Ingridsætra for å samle alle, men her var for kaldt til å sette seg ned.  Målet vårt Såta låg på motsatt side av dalen og badet seg i høstsola, den som var kommet så langt!!  Magen begynte også å si fra at nå var det på tide med påfyll, men først måtte vi komme oss ut av denne skyggefulle, kalde dalen.

Vi forserte hurtig framover Ljøsadalen, fin sti, midt i mot oss såg vi oppstigningen til Knollskardet ( hvor vi hadde en flott skitur i vinter da vi gikk rundt om Måsvassbu).   Kunne endelig krysse Ljøsåaa, og begynne på oppstigningen til Såta.  Så snart vi nådde området hvor sola endelig skinte, var vi ikke sene om å hive av oss sekkene og få opp termoser og niste.  Å hvor godt det var å kjenne sola varme slitne kropper og ikke minst få fylt opp magen med litt ”drivstoff” igjen. Litt fotografering ble det også her, samt diskusjon om hvilken rute vi skulle velge til toppen. 

På med sekkene igjen, fulgte en bekk et stykke oppover til vi kom opp i botnen før selve oppstigningen til Såta.  Her ble det at vi delte oss, så vi gikk vel 4 forskjellige ruter opp til toppen, tror nok at de som valgte å gå til høyre og følge ryggen opp, hadde den flotteste turen, men uansett veivalg, alle kom opp.  Såta er en topp som ikke er mye besøkt, dette var første gang turlaget var her (bortsett fra en av turlederne),  men dette er en topp som er verdt å besøke, her er en utrulig flott utsikt, du ser utover mot Molde, havet, Innfjords- og Måndalsfjella, Vågstranda, Trolltindane, og alle kjente topper i Isfjorden.  Selve toppen er ganske flat, dekt med mose og lyng, det er satt opp en stor varde her, men ingen bok, dette har nå turlaget gjort noe med (Bjørg ofret matboksen sin og Arild en notisbok). 

Vi tilbrakte vel en times tid på toppen, spiste resten av nista, fotograferte og slappet av i lynget, det var helt vindstille så ingen hadde hastverk med å komme seg ned igjen, men siden dette var så sent på høsten, og dagen begynte å bli på hell, samt at returen var lang, måtte vi til slutt pakke sammen og begynne nedturen. 

Vi valgte en annen rute hjem igjen, gikk ned på baksiden av Såta, ned mot Såtskardet.  Det gikk ganske greitt, her valgte vi også litt forskjellige ruter, enkelte fant raskere stien som førte ned til Ingridsætra, enn andre som rotet seg mer bort i småkjerr.  Vel ned ved Såtskardvatnet måtte vi ha nok en liten pause for å ta de siste bildene av Såta der den låg badet i ettermiddagssola.  Det gikk raskt unna nedover til Ingridsætra, nå hadde endelig sola kommet her også, men vi hadde fortsatt en lang vei igjen å gå, så her var ikke tid til noen lang stopp.

Stien var fortsatt frossen langs ved Brevikvatnet, men selv om lår og knær var begynt å bli preget av mange timer i fjellet, klarte vi å holde oss på beina.  Endelig kunne vi passere Breviksætra,men før vi begynte på den siste etappen, tok vi en stopp for å feste på filmen de vakre høstfargene som fortsatt var på trærne her. 

Etter  ca. 8 timers tur med var det godt å komme ned til Brevik igjen.  En flott tur og avslutning på årets turer i år 2001.

De som var med:  Odd Tokle Sæbø, Bjørg Brevik, Perry Kavli, Arild Haugen, Terje Vold, Edvard Søvik, Nils Harald Nikolaisen, Eivind Raanaa, Erling Krohn og Elsa Krohn.