Disse sidene er sponset av NetPartner AS, Åndalsnes

 

Skitur Skorgedalen - Snorthorrungen 14. april 2002 ( 11 deltagere)

 

Sol på hvite topper, blå himmel, dette såg ut til å bli en flott dag i fjellet.

 

Det var 10 stk. som møttes på Kavlihjørnet denne søndagsmorgen, vi fikk også følge med en sprek dame som kom fra Vikebukt (Agnete Botnevik) for å bli med oss på turen.  Vi fylte opp bilene og satte kursen mot Skorgedalen.  Vel opp på parkeringsplassen ble det litt diskusjon om bruk av feller, skulle vi starte med, eller måtte klistertuben fram, det hadde vært kaldt om natten, så det var fint skareføre.  De som allerede hadde et (eller flere års) lag med klister, satset på at det holdt denne gangen også, og de som ikke tok seg tid til å smøre satte på fellene.  På grunn av ulikt underlag på skiene, ble det også forskjellig tempo på oss innover Ljøsadalen, og dermed nådde den ellevte deltageren Harald Bakke oss også igjen.

 

Vi passerte Norvikstølen og tok fatt på stigningen mot Ingridsætra.  Det var ikke helt avklart da vi startet om vi skulle ta av til Breviksætra og gå derfra opp på Snorthorrungen, m/retur samme veg, eller om vi heller skulle prøve oss på Loftskarstind, over ryggen til Galtåtind, deretter bestige Snorthorrungen, med nedkjøring til Breviksætra.  Her måtte det taes en avgjørelse, flertallet stemte for den ”tøffeste” ruta, noen få mumlet da om at de kunne jo alltids snu, hvis det ble for tøft.  Dermed var kursen lagt, og vi fortsatte ivrig innover Ljøsådalen, passerte Såta som vi besteg i høst, og videre inn til Ljøsådalsvatnet.

 

Ved Ljøsådalsvatnet tok vi oss en god pause, her dannes det hvert år en stor skavl som er ypperlig å raste

ved.  Det hadde vært delvis en litt kald vind da vi gikk innover, men her ved skavlen var det vindstille, godt å sitte å  kjenne sola varmet.  Mat og drikke kom frem fra sekkene. Litt fotografering ble det også tid til, samt litt egenomsorg på vonde gnagsår.  Men siden det var langt igjen så måtte sekkene pakkes og skiene på for å fortsette turen. 

 

Vi startet opp bratta til Knollskaret,her hadde sola tatt såpass mye at snøen hadde krammet seg, så vi fikk godt feste oppover.  På vei opp observerte vi en skiløper på vei over fra Loftskarstind til Galtåtind, klarte han det, måtte vel vi også klare det, nå hadde vi i hvert fall spor å gå etter.  Knollskaret ligg mellom Måsvasstind og Loftskarstind, fra Knollskaret kan en fortsette enten til Måsvassbu eller ned Loftskaret til Isfjorden, men vi tok av til høyre for å gå opp på Loftskarstind. Flott utsikt herfra også, med kjente topper i sikte som Klauva, Skarven, Kirketaket og Kjøvskarstind.  Vi tok en liten avstikker for å se etter steinhytta på Loftskarstind, men kun taket stakk opp av snøen, så vi returnerte raskt for å starte på turen over ryggen til Galtåtind.

 

Fortsatt var det enkelte som var nølende til hva vi nå ga oss ut på, mens andre la friskt i vei.  På venstre sida av ryggen var det hengende snøskavler, så her måtte en være oppmerksom på hvor en gikk, på høyre side var det brattheng ned mot Ljøsådalsvatnet.

Ryggen  kan under gode snøforhold gås på ski, som det står beskrevet i boka ”Fra topp til topp i Romsdal” av Iver Gjelstenli,  slik var det i dag,  men det var kun tre ”tøffinger” som gjorde det, Terje, Erling (som også tok med seg skia til Bjørg ) og Kari, vi andre syntes det var tryggest å ta av skia og bære de over.  På det smaleste var det viktig å holde tunga rett i munnen, for her skulle en ikke vingle så alt for mye, stupbratt på begge sider…, men med erfarne, stødige fjellfolk gikk det greitt. 

Skituren fortsatte opp mot Snorthorrungen, bratt stigning, mange begynte nå å kjenne at kroppen var sliten og tung etter flere timer på ski, så før den aller siste kneika opp på Snorthorrungen, ble det en rask matpause, litt kald vind, gjorde at oppholdet ikke ble så langt.

 

Endelig var vi oppe, og kunne se bygda langt der nede, omkranset med hvite fjelltopper som speilte seg i den blanke fjorden. Vakkert.  Men nå kom også belønningen etter alt strevet opp, nedkjøringen.  Snorthorrungen lå hvit og innbydende i ettermiddagssola og bare ventet på at vi skulle svinge oss med elegante? telemarksvinger nedover i vårsnøen.  Om det ble så flotte svinger kan vel diskuteres, alle hadde vel hver sin stil.  Moro var det i hvert fall. 

Etter å passert Breviksætra. fant vi oss en barflekk ved Brevikvatnet, her var det helt vindstille, med sol som sendte varme stråler ned til slitne, men fornøydde fjellfolk.  Vi slappet av, spiste siste rest av nista og diskuterte dagens tur, konklusjonen ble: Alle var enige om at det hadde vært en kjempefin dag i fjellet og ingen angret på turvalget! Returen via Ljøsådalen ble raskt forsert og vi var nede på parkeringsplassen ca. kl. 17.30.

 

De som var med:   Bjørg Brevik, Edvart Søvik, Randi Uri, Kari Hjelme, Terje Vold, Eivind Raanaa, Harald Bakke, Nils Harald Nikolaisen, Agnete Botnevik, Erling (fotograf) og Elsa Krohn.