Disse sidene er sponset av NetPartner AS, Åndalsnes

Store Trolltind 18.08.02 (21 deltagere).  

Dette ble en av de fineste turdagene i år, nok en av dem med 100% sol som vi har hatt så mange av denne sommeren på Nordvestlandet. Et bra oppmøte bekreftet antagelsen om at dette var et populært turmål. Vi heftet ikke lenge etter kl. 9 før vi la i veg mot Trollstigen i flere biler. Snart var vi på veg mot Stigbotnen i lett antrekk og med ikke så veldig tunge sekker heller. Noen få pustepauser måtte til for å justere tempoet, men snart var vi oppe på brekket der Tverrelva kommer ut.

En kort pause for å fylle flasker og ta de første bildene måtte til, men snart var vi iveg over den første kuppelsteinura i spredt orden. Det var vanskelig å holde igjen på de spreke deltagerne, snart var turlederne i baktroppen. Litt usikkerhet med hensyn til hvordan brattura innerst i Stigbotnen skulle forseres, førte til at turlederne kom på offensiven igjen når det gjaldt kontrollen. En møysommelig oppstigning opp gjennom brattura fulgte, de som hadde vært der før visste at det verste ville bli å gå samme vegen ned igjen. Vel over kanten på vannskillet viste det seg at breen var så nedsmeltet at det var blitt en liten sjø på enden, og det var bare blåis innover dalen. Den er helt sprekkefri bortsett fra at overvannet hadde laget dype furer i den. Vi fulgte breen innover og svingte ned ved den såkalte Frokostplassen. Der tok vi en matpause og fylte flaskene i bekken som renner ned i Storgrovbotnen. Enkelte, som lå foran i løypa, hadde tatt en avstikker opp i Stabbeskardet. De som ikke hadde vært innover mot Bruraskaret før, så med blandede følelser innover mot de mektige tindene. Var det mulig å komme fram der?

Turleder innførte nå streng disiplin. Han skulle gå først for å finne den optimale stien gjennom den første grovura (og for å slakke av på tempoet). Vi kravlet oss fram i en lang rekke, balanserende på steinblokkene, og fulgte senere greit stiene i grusskråningene. Snart nærmet vi oss de mer spennende partiene nær Bruraskaret. Det er her ryddet og murt en god og tilnærmet flat sti som går i buer gjennom rennene som må krysses og på hyller rundt ryggene mellom rennene. Et par steder er det litt smalt og luftig, men ingen av deltagerne fikk skjelven og snudde av den grunn. Endelig var vi framme i Bruraskaret med det store gule forbudsskiltet og den gamle og velkjente taggingen på Exit-plassene: "800 meters until impact" og "Man small, why fall, ground call, that's all". De som ikke hadde vært der før, fikk testet nervene ved å gløtte utfor stupene. Snart hadde imidlertid alle roet seg med mat og drikke. Fotografering og fjellprat hørte med.

Men turen skulle gå videre til Store Trolltind, og snart var forventningsfulle deltagere klar til avmarsj igjen. Ruta til tinden starter greit nok med fortsettelse av den gode stien. Kunsten er å finne den rette renna for å ta opp mot toppen. Det er flere ruter å velge mellom, men den letteste/enkleste er ikke opplagt. Turlederen hadde vært der uka i forvegen for å rekognosere litt og lyktes i å velge den rette startrenna. Litt oppe i denne går en rundt en rygg til venstre og kommer inn i selve topprenna. I begge rennene er det en del avsatser som må klyves, men det er ingen store vanskeligheter. Dessuten er det en del løsgods, slik at en må utvise stor forsiktighet for ikke å rive løs stein. Nesten øverst i topprenna er det en fastkilt blokk som medfører litt besvær, men alle kom seg greit forbi, og snart var vi alle samlet på toppen. Der møtte vi flere folk som hadde kommet før oss. Med sine 1788 moh er Store Trolltind den nest høyeste av Trollveggtindene, bare Breitind er høyere med sine 1797 moh.

Det er et stort skrånende platå på toppen, slik at det er god plass. Den gamle steinhytta var inntakt, selv om døra var gått av hengslene. Den lurvete, fuktige og nesten fullskrevne boka lå i boksen sin, og alle tilstedeværende fikk ført seg inn etter hvert. Enda en gang overførte vi proviant fra ryggsekken til magen, maten syntes å smake bedre og bedre jo høyere vi kom til værs. Folk gikk omkring og fotograferte for å få med alle synsvinkler. Store Trolltind er en av de toppene som gir videst utsyn i hele regionen, vi klarte å plukke ut mange kjente fjell "i syningom". Adelsbreen like nedenfor nordveggen utgjorde et spesielt syn, grønnblå og avsmeltet som den var. Nordre Trolltind var som en dverg, selv Hornet tvers over dalen virket puslete sett herfra.

Mett av sterke inntrykk begynte de første på returen. Snart var hovedstyrken også på beina med vissheten om at returen også ville bli slitsom på grunn av alle urvassingen. Med stor forsiktighet tok vi oss ned rennene, litt steinsprett var ikke til å unngå¨, men ved å holde seg langs kantene og ta pauser når baktroppen var på kritiske steder, unngikk teten nærkontakt med det som kom. Snart var vi velberget tilbake i Bruraskaret der vi møtte flere som skulle dit vi kom fra. Etter en kort pause var det grei retur til Frokostplassen omtrent samme veg som vi kom opp. Der var det ny væskepåfylling i bekken, og så ble det litt spredt retur tilbake til Stigbotnen. Brattura var en lidelse (som alltid på returen), og stiene videre ned syntes mye lengre enn da vi gikk opp av en aller annen grunn.

De som var med:

Arild Haugen, Terje Vold, Edvard Søvik, Rolf Remen, Lars Even Østigård, Sven Michaelis, Roland Ziolko, Nils Harald Nikolaisen, Agnete Botnevik, Frode Sætre, Endre Brekhus, Kari Hjelme, Kristin Hjelme, Mona Vold Wærås, Øyvind Wærås, Nils Hole, Magnus Hole, Perry Kavli, Bjørg Brevik, Beate Voldstad og Jan Asbjørn Lynghaug.