Skitur til Storhø, 22.04.01 (15 deltagere)

Etter en klar skarp natt med kuldegrader opprant en strålende dag med lovende utsikter for en flott skitur. I alle fall var det et rimelig tallrikt oppmøte med spreke folk som ikke, som så mange andre, hadde pakket bort skiene etter påska. Parkeringsplassen på Rånå var helt tom da vi kom, det er ikke mange som forstår at den fineste skisesongen er i overgangen april/mai. Vi strekte fellene på og la iveg oppover den trange Asbjørnsdalen. Hard skare med et tynt nysnølag bød ikke på motstand. Sporene fra forrige dag røpet at føret hadde holdt seg hardt til og med på ettermiddagen, så dette lovet det aller beste.

Det gikk radig oppover og snart var vi den store skavlen som er en tradisjonell rasteplass. Denne dagen var det ikke noen rasfare, men tankene gikk til ulykken noen studenter fra Volda var utsatt for noen år tilbake da snøhulen deres klappet sammen. I dag var det skrint med snø overalt, rett som det var subbet vi nedpå moseflekkene. Vi satte oss ned på en barflekk for den første matpausen. Det var klart at det ikke ville bli noen stigning av betydning framover, og flere falt for fristelsen til å ta av fellene. Det var kanskje ikke så lurt, for enkelte fikk smøringsproblemer etterpå, mens de med feller gled brukbart på det harde underlaget.

Ruta fulgte dalen innover i kryss og krok, snart vinklet vi inn mot Nordre dalen. Selv om vi ikke hadde noen utsikt der vi gikk, var det storslåtte omgivelser. Det rare med denne turen er at vi ikke på noe punkt underveis ser hovedtoppen før vi er helt oppe. Forargerlig, men belønningen er stor når vi først kommer fram. Men ennå var det et stykke igjen.........

Etter nok en matpause hvor vi kunne slappe av i varm sol, møtte vi en sur sno når vi fortsatte videre innover. Luer, hetter og votter kom på etter hvert. På flata nord for Brattfonnhøi begynte flere å bli litt signe, dette var  l  a   n  g  t ...... I botnen som kalles Helvete så vi noen gryter i breen på sørsida av vatnet som antagelig har gitt opphav til navnet. Den siste stigninga lå foran oss, ikke bratt, men så seig.......Det ble litt strekk i feltet etter hvert som enkelte måtte ta pustepauser, hengende over stavene. Terje, Guttorm og Agnes lå i tet og nådde toppen først.

En kjempestor varde på høyde 1921 moh markerer grensen mellom to fylker og tre kommuner (Rauma, Lesja og Sjåk). Utsikten hadde åpenbart seg etter hvert som vi steg oppover på slutten, vi kunne se vidt og bredt. Pyttegga, Karitind og Høgtunga pekte seg ut i det fjerne, i "nærområdet" var Trollkyrkja (1888 moh) og Digerkampen (1945 moh) dominerende. Vi satt en stund med ryggen mot varden og holdt ut mot snoen mens vi gumlet i oss en matbit igjen.

Vi hadde tenkt å kjøre ned en alternativ rute om Skurvoshaugene, men etter et et gløtt i den retningen ble det klart at det var nokså avblåst og steinete på den siden, så det ble til at vi fulgte samme løype tilbake som opp. Føret var ikke helt hardt fra toppen, så det var brukbart å svinge. Nesten nede i Helvete igjen, møtte vi Hildegard og Arnstein Digernes som var på veg opp etter oss. Det var en nytelse å stake seg nedover dalen, vi stoppet av og til for å samle styrkene. Føret var like godt hele vegen, det var ikke antydning til gjennomslag. Siste delen ned Asbjørnsdalen var det likevel soft plogesnø. 2x15 kilometer og 1200 høydemeter unnagjort på ca. 7 timer, pauser inkludert.

De som var med:

Bjørg Brevik, Randi Roald, Inger Ellingsberg, Elsa og Erling Krohn, Agnes og Guttorm Sylte, Kari Hjelme, Yvonne Rekdal, Mona Brude Wærås, Terje Vold, Gunnar Melbø, Eivind Raanaa, Arild Haugen, Eirik Gjerdset.